SJØKORPSET I OSLO

• Mohawk er bygget i England i 1904 av verftet Stowe & Sons. Mohawk ble kjøpt av Oslo KFUM Sjøkorps i 1953, og siden den gang har over 10.000 barn seilt ombord.
   

• Mohawk er en bermudarigget ketch på totalt
  92 fot og har fire seil med et totalt areal på
  280 m2.
   

• Dekket ble lagt nytt i 2010 og deler av hekken er skiftet ut. Innredning og dekkshus er utført i teak og mahogni.
   

• Totalt har Mohawk 22 køyeplasser.
   

• Mohawk er unik i sin rolle som Sjøspeiderbåt
  gjennom mer enn 65 år

 

 

Mohawks histore

S/Y Mohawk II er Sjøkorpsets stolthet og moderskip. Hun ble bygget i 1904 ved verftet Stowe & Son i Shoreham på sydkysten av Englan. Hun er 81 for over dekk, strekker seg til 92 fot når ve regner med klyverbommen og fører inntil 300 kvm seil på sine to master. Sjøkorpset kjøpte båten i 1953 og har siden den gang hatt svært mye glede av henne. Hun er ypperlig til foreningens bruk.
28.07.04 av Glenn Ivar Klausen

Mohawk ble sjøsatt i mars 1904. Hun var døpt Sylvia og ble bygget som et rent lystfartøy for en rik engelskmann. Bakgrunnen for navnet Sylvia kjenner vi ikke. Vi vet forholdsvis lite om båtens historie fra hun ble sjøsatt og frem til Sjøkorpset kjøpte henne. Navneendringen til Mohawk II hadde sammenheng med at Sjøkorpset før krigen hadde hatt en skute som het Mohawk. Den var en gaffelyawl av omtrent samme størrelse. Under krigen ble den overtatt av hirdmarinen. Etter krigen var den i en slik stand at den ble ansett kondemnabel. Den ble i likhet med mange andre fartøyer senket i Bundefjorden. På den tiden hadde man et annet forhold til det som var gammelt. I dag ville vi nok sagt at hun var et flott restaureringsverdig objekt. Sjøkorpset fikk en erstatning fra staten som gjorde det mulig å kjøpe et nytt stort fartøy noen år senere. 

Opprinnelig var hun rigget som gaffelyawl, og kunne sette ca 350 kvm seil. Ut over dette har vi ikke detaljer om den opprinnelige riggen. De papirer som fantes på verftet ble ødelagt i løpet av 2. verdenskrig. Det har ikke lyktes oss å spore opp tegninger fra tidligere eiere, men vi har noen grunntegninger som var bevart i Lloyd’s Register of Shipping.

Riggen er blitt endret flere ganger senere. Da Sjøkorpset overtok båten hadde den bermudarigg med råseil (bildet). Mastene var betydelig kortere enn de originale. Denne riggen var ikke egnet til seilas i indre Oslofjord. En moderen rigg ble tegnet av Jan Herman Linge et par år etter at vi fikk båten til Norge. Det er i det vesentlige den som fortsatt finnes i dag.

Skuta ble naturlig nok bygget uten maskin. Vi vet at det ble satt inn maskin i 1913. Dette var en liten maskin som var plassert i området som kalles ”gangen” i dag – gangen mellom Salongen og Ladies cabin. Her er det i dag to køyer. Det er sannsynlig at det var bestikklugar her opprinnelig. Denne maskinen ble, som vanlig var på slike fartøyer, som fikk maskin ettermontert, plassert i borde. I tillegg til at en installasjon midtskips ville bli langt dyrere, ville de nødvendige utskjæringer også kunne svekke skroget. Propellakselen kommer ut på babord side, ca 1 meter fra roret. Det fører til at båten har noen manøvreringsvanskeligheter i trange havner (mer enn normalt for langkjølte båter).

Mohawk hadde opprinnelig len blykjøl på 23 tonn. Under 1. eller 2. verdenskrig ble blyet inndratt til fordel for produksjon av ammunisjon. Blykjølen ble da erstattet med jernkjøl, samt innvendig ballast. Ballasten består av jern og blyklumper, ca 12 tonn til sammen.
Båten ble seilt hjem til Norge i 1953, under en svært sagnomsust seilas. De kom ut for et forrykende uvær i helt ukjent båt, og taklet det mesterlig. 
Englandsfarerne (bildet) ble hyllet som helter ved hjemkomsten til Oslo den 23. september 1953. De som seilte båten fra England var Kåre Høybakk, Arivd Larson, Thorleif Allum, Per Kristiansen, Bjørn Pedersen, Harry Carstensen, Egil Spangen og Bjørn Millestad. 

Under dekk er skuta i tilnærmet original tilstand. Unntaket er ruffen og byssa. Ruffen er ombygget fo å kunne ha plass til et langt større mannskap enn opprinnelig. Sjøkorpset har også forsøkt å bevare mest mulig av det opprinnelig treverket. og gjennom årens løp få frem glemte detaljer i innredningen. Under utskiftinger har vi prøvd å overføre inskripsjoner osv som var funnet på det treverket som ble erstattet. 
Etter at Sjøkorpset overtok båten har hun gjennomgått flere omfattende reparasjoner og restaureringer. I 1986 ble dekket og hekken skiftet. Det opprinnelige dekket var av oregon pine, noe som også ble valgt til det nye dekket.. Skuta er bygget i teak på eikespant og med bunnstokk av teak. Alle utskiftinger de senere årene er gjort med eik.

Utgangspunktet for den riggen båten har i dag er som nevnt den som ble tegnet på 1950 tallet Det er imidlertid gjort en del endringer. Under utseiling fra Fredrikshavn i 1965 brakk stormasten. Det var svak vind, men en del sjø. Masten var av heltre og det var ikke synlig at den skulle være dårlig. 7 år senere brakk mesanmasten. I begge tilfeller ble de erstattet med nye limte master.

I forbindelse med de store restaurerningene som ble foretatt på slutten av 1980-tallet var det også behov for å gjøre endringer på riggen. Mohawk var gjennom restaureringen kommet på Riksantikvarens liste over verneverdige fartøyer. Skuta skulle i stor grad tilbakeføres med en mer tradisjonell rigg en den fra 50-tallet. Den endrede riggen ble tegnet av Cecil Chr. Stephansen. De store endringene lå i flytting av lensetaklene, noe som ga større visning på wiren, samt at det ble lagt opp til å føre tre forseil, med jager, klyver og fokk. Denne riggen skulle tilsvare rigging som var vanlig på denne typen fartøyer på midten av 1930-tallet. 

Da Sjøkorpset overtok skuta fant man raskt at den daværende maskinen ikke holdt mål. Det ble satt inn ny maskin, plassert midt i Ladies cabin. Dette førte til en begrenset bruk av denne lugaren gjennom de neste tyve årene. Dagens motor er en Mercedes Benz fra 1977 på 68 hk. Kraftoverføringen skjer hydraulisk, og kraften på akselen er ca 50 hk. Motoren er en gammel sliter, og har gjort sitt. Da denne maskinen ble installert var ledelsen opptatt av å bringe Ladies i stor grad tilbake til tidligere tiders storhet. Maskinen ble plassert så langt akter som mulig, hvilket førte til en stor forbedring. De siste årene har det blitt jobbet med å skaffe båten en ny motor. Til tross for sin høye alder har motoren vært både snill og pålitelig gjennom mange år.